Når man ikke blir valgt: Om avvisning, ghosting og å kjenne på usynlighet i fellesskap

Skillet mellom følelsen av å bli avvist av noen du er glad i, og det å bli "ghostet" av noen du begynner å få følelser for. og hva har kjærlighetsspråket med dette å gjøre?

i klinikken min møter jeg på denne tematikken ofte og jeg som person kjenner på denne akilleshælen ganske ofte. det handler litt om ensomhet i voksen alder og den livsstil og de livsvalg noen av oss velger å leve. for noen er det å ta være på relasjoner og skape minner med andre noe av det viktigste vi gjør. og for andre er ikke det like viktig. jeg har et stort fokus på det å leve livet vi har nå og liker ikke utsettelses mentalitet. en dag skal jeg reise dit, en dag skal eg oppleve det, en dag har jeg råd til det. realiteten er at vi ikke vet hvor mange dager vi har igjen til en dag.

Når man ikke blir valgt: Om avvisning, ghosting og å kjenne på usynlighet i fellesskap.

Noen ganger handler det ikke om å bli direkte avvist. Noen ganger handler det om ikke å bli valgt.

Det er en type smerte som sniker seg inn i mellomrommene – mellom meldinger som aldri kommer, invitasjoner som uteblir, og helgeplaner du hører om først i ettertid. Den tar ikke alltid form av et tydelig “nei”. Den er langt mer diffus – og nettopp derfor vanskelig å sette ord på.

Når du står på sidelinjen og ser det skje

Tenk deg dette: Du har forsøkt å ta initiativ til noe sosialt. Kanskje sendt en melding til et par venner: “Jeg tenkte å finne på noe i helgen – kino, kanskje? Det hadde vært gøy!”

Svaret kommer: “Det høres koselig ut, jeg gir deg beskjed når vi har funnet ut om det passer.”

Du venter. Uten å mase. Du tolker mellom linjene. Prøver å ikke virke for ivrig. Men så, senere, dukker det opp bilder på sosiale medier – de har funnet på noe. Sammen. Uten deg. Og det var aldri noen beskjed om at det ikke passet – det bare passet bedre med noen andre.

Det gjør vondt.

For det handler ikke bare om å ikke bli med. Det handler om å bli valgt bort. Om å oppleve at ens initiativ ikke var viktig nok, at ens selskap ikke ble prioritert, og at stillheten fikk tale der du ønsket en bekreftelse.

De små øyeblikkene som setter dype spor

Flere av mine klienter beskriver lignende erfaringer – små stikk som til slutt skaper arr.

Som den gang i oppveksten hvor noen barn fikk være med på telttur, mens andre – kanskje du – ble stående igjen fordi foreldrene dine måtte velge. Eller når du ser bursdagsfeiringer der halvparten av nettverket er invitert, men ikke du – til tross for at du fikk høre noen uker før at “du er så viktig for oss, vi må finne på noe snart!”

Eller den gangen du fikk melding fra en venn du ikke har hørt fra på evigheter – ikke for å spørre hvordan du har det, men for å be om hjelp. Fordi du kan fikse noe. Eller hente. Eller passe dyr eller barn.

Slike øyeblikk skaper en følelse av å være nyttig, men ikke ønsket.

Ghostingens tause ekko

Og midt i alt dette kommer ghosting som et moderne symptom på relasjonell unnvikelse. Når noen du har begynt å like, eller forsøkt å bygge en forbindelse med, plutselig forsvinner uten forklaring. Ikke et klart nei. Ikke en samtale. Bare taushet.

Det minner om det samme mønsteret: Å ikke bli valgt, men heller bli unngått.

Den som blir ghostet, står igjen alene i rommet. Med spørsmål, med usikkerhet, og med følelsen av at man kanskje overdrev alt. Kanskje betydde det ikke like mye for dem. Kanskje jeg er for intens. For sårbar, for ærlig for direkte?

Men det er ikke intensitet som er problemet. Det er mangel på respekt og tydelighet fra den andre.

Sårbarheten i å ønske nærhet

Å kjenne på savnet etter å bli valgt, inkludert og prioritert, er ikke et tegn på svakhet. Det er et tegn på at du er menneskelig. At du våger å åpne hjertet ditt og være i relasjon.

Det å ta initiativ – å spørre, å invitere, å strekke seg ut – krever mot. Når du gjør det og ikke får det tilbake, kan det føles som et stille fall. Du strakk hånden ut, men ingen tok den.

I slike situasjoner kan det oppstå en slags relasjonell skam. En indre stemme som sier: “Du burde ha visst bedre.” Men sannheten er: Det er aldri feil å håpe. Det er aldri dumt å ønske å høre til.

Kjærlighetsspråkene og hvorfor "tid" betyr så mye

Dr. Gary Chapman snakket om de fem kjærlighetsspråkene: ord, tjenester, gaver, fysisk berøring og tid. For mange av oss er tid det mest sårbare språket. Når noen gir deg sin tid, gir de deg tilstedeværelse. Bekreftelse. Prioritering.

Når du ikke blir valgt inn i noens tid – enten det er i vennskap, romantikk eller familie – kan det oppleves som en usynlig avvisning. Ikke fordi de sa “du er ikke viktig,” men fordi de valgte å bruke tiden sin et annet sted. Med noen andre.

For dem kan det være tilfeldig. For deg kan det være hjerteskjærende.

Det handler ikke om å alltid bli inkludert – men om å føle seg verdsatt

Vi forstår jo at ikke alle kan inkluderes i alt. At liv skjer, planer endres og behov varierer. Men når mønsteret blir at du alltid er den som må ta initiativet, alltid vente på svar, og ofte står igjen med følelsen av å være sistevalget – da setter det spor.

Det handler ikke om å bli med på alt. Det handler om å bli sett. Tatt med i betraktning. Å få et ærlig svar i stedet for et vagt “vi får se.” Å kjenne at når andre lager planer, så er du noen de faktisk tenker på.

Og det handler om gjensidighet. Ikke nødvendigvis at alle relasjoner er symmetriske hele tiden, men at du ikke kun blir kontaktet når noen trenger deg.

Hva gjør vi med dette?

For deg som kjenner deg igjen:

• Du er ikke alene. Mange bærer på lignende historier.

• Det du føler, er ekte. Og det fortjener plass.

• Du har rett til å sette grenser. Du har rett til å forvente gjensidighet.

• Det er lov å trekke seg litt tilbake fra relasjoner som alltid får deg til å føle deg liten, oversett eller brukt.

Og for oss alle – la oss være mer bevisste:

• Når vi lager planer – tenk på hvem som alltid strekker seg ut. Kanskje de trenger å bli valgt inn for en gangs skyld.

• Når vi sier “jeg gir beskjed” – men vet vi ikke kommer til å gjøre det, si det heller. Ærlighet gjør mindre vondt enn usikkerhet.

• Når noen strekker seg ut til oss – anerkjenn det som et tegn på mot, ikke noe som er for mye.

• 
  

Til slutt

Det finnes mange måter å bli avvist på. Noen er tydelige. Andre skjer i taushet, eller i fraværet av invitasjoner. Men alle forteller oss noe om relasjonenes natur – og om vårt eget behov for tilhørighet.

Hvis du noen gang har kjent på at du ikke ble valgt, at du ble stående på utsiden og se inn, at du ble brukt men ikke møtt – så vet du hvordan det føles å lengte etter ekte tilstedeværelse.

Kanskje er ikke løsningen alltid å kreve mer fra andre. Kanskje handler det også om å begynne å velge seg selv. Å bygge fellesskap der man blir valgt – ikke bare brukt. Der man blir møtt – ikke bare tålt.

Og å huske: Det er ikke sårbarheten din det er noe galt med. Det er den som gjør deg i stand til å elske – og bli elsket tilbake. Vi kjemper for å unnvike våre barnes utenforskap, hvorfor gjør vi ikke det for voksne også`????