Når underlivet gjør vondt – og livet stopper litt opp. Når håpet blir utfordret

Som sexolog og samlivsrådgiver møter jeg kvinner med vulvalidelser nesten hver eneste uke i klinikken min.

De kommer inn døren med ulike ansiktsuttrykk: noen med et stille håp, andre med skuldrene høyt oppe og blikket fylt av utmattelse. Felles for dem er at de bærer på noe som ikke synes utenpå – men som preger dem i kropp, sinn og relasjoner.

Eg ser ofte hvordan emosjoner, slik de beskrives i emosjonsfokusert teori (EFT), trer tydelig frem i møte med vulvalidelser og samlivsutfordringer. Under den synlige frustrasjonen ligger det ofte primære følelser som sorg, frykt og skam.

Mange kvinner kommer med en sekundær emosjon av irritasjon eller nummenhet – “jeg orker ikke mer” – men når vi arbeider oss forsiktig innover, finner vi en dyp redsel for avvisning og en smertefull opplevelse av utilstrekkelighet. Frykten for å miste partneren, for å ikke være ønsket, eller for at kroppen har sviktet, aktiverer sterke tilknytningsbehov. I EFT forstår vi dette som protestreaksjoner eller tilbaketrekning: noen kjemper for kontakt gjennom frustrasjon, andre beskytter seg gjennom å lukke ned. Jeg møter også mye skam – en stille, indre stemme som sier “det er noe galt med meg”. Skam er en kraftfull emosjon som ofte holder kvinner tilbake fra å be om hjelp tidlig. Samtidig ser jeg håp som en motkraft. Når en kvinne våger å dele sin sårbarhet i terapirommet, skjer det ofte en emosjonell omstrukturering: fra selvkritikk til selvmedfølelse, fra isolasjon til kontakt. EFT hjelper oss å validere de primære følelsene og skape trygghet rundt dem, slik at de ikke lenger trenger å uttrykkes gjennom spenning, avstand eller konflikt. Når partneren inkluderes, ser vi hvordan nye samspillsmønstre kan vokse frem – der frykt møtes med trygging, og skam møtes med aksept. Det er i dette emosjonelle landskapet – mellom smerte og lengsel, mellom beskyttelse og behov – at det terapeutiske arbeidet virkelig skjer.

En vulvalidelse handler ikke bare om smerter i underlivet.

Den handler om identitet. Om femininitet. Om nærhet. Om frykt.

For mange starter det med en smerte de ikke helt forstår. En svie. En brennende følelse. En kropp som plutselig ikke samarbeider. Noen får diagnoser raskt. Andre bruker år i helsevesenet før noen setter ord på det de opplever. Den reisen alene kan være dypt belastende. Å ikke bli trodd. Å få høre at “det ser fint ut”. Å bli sendt hjem med en salve og en følelse av å være vanskelig.

Smerte tapper energi. Kronisk smerte tapper identitet.

Mange av kvinnene jeg møter beskriver en indre sorg. Sorgen over å ikke kunne ha samleie slik de en gang kunne. Sorgen over spontanitet som forsvant. Sorgen over å føle seg “ødelagt”. Det kan gjøre noe fundamentalt med selvbildet. Når en så intim del av kroppen blir kilde til smerte, påvirker det hvordan man forholder seg til egen seksualitet – og til egen verdi.

Og så kommer frykten.

Frykten for å miste partneren. Frykten for at han eller hun skal bli lei. Frykten for å ikke være “nok”.

Selv i trygge forhold kan denne redselen vokse. Mange holder smerten for seg selv for lenge, i håp om at det skal gå over. Noen presser seg gjennom samleie for å “beholde nærheten”. Det er hjerteskjærende å høre om. For seksualitet skal aldri være noe man utholder. Det skal være trygt.

En annen frykt jeg ofte møter, er redselen for eskalering. “Hva om det blir verre?” “Hva om jeg aldri blir bra?” Tankene kan bli katastrofetanker. Kroppen blir et utrygt sted å være. Når smerteopplevelsen kobles med angst, kan det forsterke symptomene ytterligere. Nervesystemet står i beredskap. Spenningene øker. Det blir en vond sirkel.

Og så er det barneønsket.

For kvinner som drømmer om å bli mødre, kan en vulvalidelse skape en ekstra dimensjon av bekymring. Hvordan skal vi få det til? Hva om samleie ikke er mulig? Hva gjør dette med forholdet vårt? Noen kjenner på skam for at kroppen deres “står i veien” for noe så grunnleggende. Det er sterke følelser knyttet til reproduksjon, og det må tas på alvor – både medisinsk og emosjonelt.

Det jeg også ser, er hvor mye energi disse tilstandene tar. Smerten ligger der i bakgrunnen gjennom dagen. Den stjeler fokus. Den påvirker konsentrasjon på jobb. Den påvirker søvn. Den påvirker humør. Når man stadig må forholde seg til ubehag i en så sensitiv del av kroppen, går det ut over overskuddet til alt annet.

Likevel – midt i dette – finnes det noe annet.

Håp.

Noen av de kvinnene som kommer til meg, har nesten mistet det. De har prøvd behandling etter behandling. De har googlet seg gjennom nettene. De har lest forum der andres historier både gir fellesskap og forsterker frykt. De sitter foran meg og sier: “Jeg vet ikke om det er noe som kan hjelpe.”

Andre kommer med et lite lys tent. “Jeg hørte om en som fikk hjelp.” “En venninne tipset meg om deg.” “Jeg leste at det finnes andre måter å ha sex på.”

Og her er noe av det viktigste jeg gjør i mitt arbeid: Jeg tar aldri bort håpet.

Jeg lover ikke mirakler. Men jeg vet at kroppen er foranderlig. Jeg vet at smerte kan påvirkes. Jeg vet at seksualitet kan redefineres. Og jeg vet at relasjoner kan styrkes gjennom ærlig kommunikasjon og ny forståelse.

Å møte disse kvinnene handler ikke bare om behandling. Det handler om å validere opplevelsen deres. Å si: “Det du kjenner er reelt.” Å forklare hvordan smerte og nervesystem henger sammen. Å gi konkrete verktøy for å redusere spenning og øke trygghet. Å hjelpe paret til å finne intimitet uten prestasjonspress.

En vulvalidelse er ikke et karaktertrekk. Det er ikke et bevis på at man er mindre feminin, mindre attraktiv eller mindre verdt å elske. Det er en medisinsk og psykologisk kompleks tilstand som krever kunnskap, tålmodighet og helhetlig tilnærming.

Når en kvinne går ut døren fra klinikken min med litt rettere rygg enn da hun kom, da vet jeg at vi har begynt et arbeid. Ikke bare med kroppen – men med selvfølelsen.

Håp er ikke naivitet. Håp er drivkraft.

Og ingen skal få høre at det ikke finnes håp.