Hvorfor kjenner vi til 1 av 5 kvinner har blitt utsatt for overgrep– men ikke 1 av 5 overgripere?

Vi kjenner statistikken. Den gjentas i kampanjer, skoleundervisning, debatter og medieoppslag: Én av fem kvinner opplever seksuelle overgrep i løpet av livet. Tallene er så kjente at vi nesten har sluttet å reagere på dem. Vi nikker alvorlig, deler innlegg på sosiale medier og sier at “dette er fryktelig”.

Men det finnes et spørsmål vi sjelden tør å stille høyt:

Hvis én av fem kvinner utsettes for overgrep – hvor er da overgriperne?

Hvorfor kjenner vi ikke statistikken om dem?

Hvorfor snakker vi ikke om mennene som gjør dette?

Hvorfor er fokuset alltid rettet mot kvinnene som rammes, og ikke mot mennene som krenker?

Dette handler ikke om å demonisere alle menn. Det handler om å tørre å se virkeligheten i øynene.

Overgrep skjer ikke i et vakuum. De begås av noen.

Likevel har samfunnet vårt blitt eksperter på å anonymisere overgriperen og analysere offeret.

Vi spør hva hun hadde på seg.

• Hvor mye hun drakk.

• Hvorfor hun gikk alene hjem.

• Hvorfor hun ikke sa tydeligere nei.

• Hvorfor hun ikke anmeldte tidligere.

• Hvorfor hun ikke husker alt.

• 
  

Men vi spør sjelden:

• Hvorfor lærte han at grensene hennes ikke betydde noe?

• Hvorfor følte han at han hadde rett til kroppen hennes?

• Hvorfor stoppet ikke vennene hans ham?

• Hvorfor reagerte ingen?

• hvorfor fortsette å være venn med noen som utsetter kvinner for overgrep?

Det er noe dypt urovekkende med et samfunn som har gjort kvinner ansvarlige for å beskytte seg mot menns handlinger, i stedet for å holde menn ansvarlige for å krenke kvinner.

Allerede i språket vårt ser vi hvordan ansvaret flyttes bort fra overgriperen.

Mediene skriver:

• “Ung kvinne utsatt for overgrep”

• “Jente utsatt for overgrep på fest.”

• “Kvinne funnet etter voldshendelse.”

Men hvorfor skriver de ikke det som faktisk skjedde?

• “Far forgrep seg på sin datter.”

• “Mann utsatte kvinne for et ikke-samtykkende seksuelt overgrep på fest.”

• “Mann utøvde grov vold mot kvinne.”

Ordene betyr noe! Språk former holdninger!

Når overskriftene passiviserer handlingene, forsvinner også gjerningspersonen litt ut av bildet. Overgrepet blir fremstilt som noe som “skjedde” med kvinnen – ikke noe en mann gjorde mot henne.

Dette er ikke tilfeldig. Det sier noe om hvilke normer som fortsatt lever i samfunnet vårt. Vi er komfortable med å snakke om kvinnens frykt, men ukomfortable med å snakke om mannens ansvar.

Kvinner lærer tidlig hvordan de skal beskytte seg: Ikke gå alene hjem. Hold drinken din under oppsyn. Send melding når du kommer hjem. Ikke stol på fremmede menn. Ha på deg joggesko hvis du skal ut sent.

Men hva lærer vi gutter?

Lærer vi dem nok om respekt? Om samtykke? Om grenser? Om hvordan pornofilmer, kvinneforakt og seksualisering påvirker synet på kvinner? Om at maskulinitet ikke handler om makt, dominans og seksuell erobring?

Eller fortsetter vi å bortforklare guttas oppførsel med: “Gutter er gutter.”“Han mente det sikkert ikke sånn.”“Han var full.”“Det var bare en misforståelse.”

Det er på tide at vi som samfunn slutter å være mer opptatt av å beskytte menns omdømme enn kvinners trygghet.

For sannheten er brutal: Kvinner er ikke redde for mørket. De er redde for hva menn kan gjøre i mørket.

Og det mest provoserende av alt er kanskje dette: Mange kvinner går gjennom livet med erfaringer de aldri forteller om. Ikke fordi de har glemt, men fordi de vet hva som møter dem dersom de sier det høyt. Mistillit. Skam. Bagatellisering. Kommentarer om at de overdriver.

Samtidig fortsetter mange overgripere livet sitt som normalt. De er fedre, sønner, kollegaer, venner og kjærester. De sitter rundt middagsbord, får forfremmelser og blir omtalt som “hyggelige menn”. Nettopp derfor er dette så vanskelig å snakke om. Overgripere ser ikke ut som monstre. De ser ofte helt vanlige ut.

Det er derfor vi må tørre å utfordre kulturen rundt oss – ikke bare handlingene i seg selv. For overgrep handler ikke bare om sex. Det handler om makt, grenser og et samfunn som altfor lenge har vært stille når kvinner krenkes.

Vi trenger menn som sier fra når kompiser går over streken. Vi trenger foreldre som lærer sønner om respekt, ikke bare døtre om frykt. Vi trenger medier som tør å plassere ansvaret der det hører hjemme.Vi trenger politikere som prioriterer forebygging. Og vi trenger et samfunn som reagerer med like mye avsky mot overgriperen som med sympati for offeret.

For så lenge kvinner må bære ansvaret for å unngå overgrep, mens menn slipper unna ansvaret for å begå dem, har vi misforstått hele problemet.

Spørsmålet er ikke lenger hvorfor kvinner er redde.

Spørsmålet er hvorfor samfunnet fortsatt er så redd for å snakke ærlig om mennene som gjør kvinner redde.