Eg slår et slag for Skammen over å aldri være “god nok” i andres voksne øyne. Voksen ensomhet er vondt!
- beatewarvik6
- 17. des. 2025
- 3 min lesing
Det finnes en spesiell type stillhet som ofte blir ekstra tydelig i førjulstiden. Kalenderne rundt oss fylles med julebord, avslutninger, vennekvelder og invitasjoner som tikker inn – bare ikke til oss. Og midt i dette oppstår skammen. Skammen over å aldri helt være den som blir valgt, men ofte bare den som er “kjekk å ha”. Den som kan være med hvis det passer. Den som er grei, snill, tilgjengelig – men ikke den som noen aktivt strekker seg etter. Og man har ikke tall på hvor mange ganger man har fått høre neste gang inviterer vi til taco eller kaffe, men bare tomme ord. Og man vet at visst man inviterer og tar Initiativ så kommer de, men dessverre er det mange som opplever at noen bare vil være den som blir invitert og ikke den som inviterer.
I denne tiden før jul, som i vår prestasjons tid nesten fungerer som et sosialt regnskap, kan en halvfull eller tom kalender føles som et personlig nederlag. Som om vi må rettferdiggjøre oss selv: “Jeg har faktisk valgt å ta det rolig.” “Jeg liker egentid.” “Det er så travelt for alle.” Noen ganger er det sant. Andre ganger er det bare et forsøk på å beskytte oss selv mot følelsen av å ikke være ønsket.
Fra et emosjonsfokusert perspektiv er skam en av de mest smertefulle følelsene vi kan bære. Skam handler ikke bare om å ha gjort noe feil, men om å være feil. Den hvisker at det er noe grunnleggende galt med oss – at vi mangler verdi, status eller “det rette”. Når vi gang på gang opplever å ikke bli invitert, ikke bli valgt, eller bare være et tillegg, kan skammen feste seg dypt i selvbildet.
For mange forsterkes dette i parforhold. Kanskje er man i et forhold der den ene parten stadig blir invitert med – på jobbrelaterte sammenkomster, sosiale arenaer eller nettverk – mens den andre blir stående igjen. Ikke fordi noen er slemme, men fordi miljø, arbeidssituasjon og sosial status skaper usynlige skiller. Over tid kan dette tære på følelsen av likeverd. Skammen kan vokse i stillhet: Hvorfor er ikke jeg like interessant? Hvorfor er ikke jeg like verdt å ha med?
Det som ofte gjør mest vondt, er ikke nødvendigvis å være alene – men å bli sett i ensomheten sin, uten at noen gjør noe. Når andre vet at du har lite å fylle dagene med, men likevel ikke inviterer deg med. Da kan skammen blande seg med sorg og sinne. Sinne som ofte vendes innover.
Emosjonsfokusert teori minner oss om at følelser har en funksjon. Skam prøver, på sin forvrengte måte, å beskytte oss mot avvisning. Den vil at vi skal tilpasse oss, bli “bedre”, mer attraktive i andres øyne. Problemet er at skam sjelden fører til ekte kontakt – verken med oss selv eller andre. Det den derimot trenger, er motfølelser: medfølelse, verdighet og sorg som får lov til å være der.
Budskapet er ikke at du må bli mer interessant, mer sosial eller mer “riktig”. Budskapet er:
Løft blikket. Skammen forteller bare én historie og den er sjelden sann.
Hva kan du selv gjøre for å møte skammen?
Gi skammen et språk. Si det stille for deg selv: “Nå kjenner jeg på skam.” Bare det å sette ord på følelsen kan dempe grepet den har.
Øv på selvmedfølelse. Spør deg selv: Hva hadde jeg sagt til en venn som følte det slik? Prøv å si det samme til deg selv.
Ta små initiativ – på dine premisser. Ikke for å bevise verdi, men for å skape kontakt. En melding. En kaffeinvitasjon. Ett lite steg er nok.
Skill verdi fra invitasjoner. Manglende invitasjoner er ikke et bevis på manglende verdi – ofte er det et resultat av vaner, strukturer og blindsoner hos andre.
Tillat sorgen. Det er lov å sørge over å ikke bli valgt. Sorg er en sunn emosjon som åpner for heling.
Trøst deg selv aktivt. Gjør noe som regulerer nervesystemet ditt: varme, ro, musikk, bevegelse, natur.
Søk relasjoner som gir gjensidighet. Legg merke til hvem som faktisk møter deg med interesse og varme – og la det få mer plass.
Du er ikke for mye. Du er ikke for lite. Og du er ikke alene om å kjenne på dette – selv om det ofte føles sånn. Skammen mister kraft når den blir sett med vennlige øyne. Kanskje først dine egne. Jeg tørr og si at jeg opplever voksen ensomhet, gjør du?
Prat gjerne med meg om du har det slitt sånn!
